Statsborgerseremonien
Vis kort sammendrag på engelskSkjul sammendraget
Hva den handler om: Rahel, a bus driver in Tromsø who came from Eritrea nine years ago, is terrified of singing the national anthem at her citizenship ceremony, so her Norwegian colleague Hege promises to sing loudly beside her. At the seventh verse Hege runs out of words, like most Norwegians, and Rahel, who practised at every red light for three weeks, leads the whole hall.
Rahel hadde kjørt buss i Tromsø i fem år, og hun kjente hver eneste bakke på øya. Hun hadde kommet fra Eritrea for ni år siden, med en ryggsekk og nesten ingen norsk. Siden den gang hadde hun tatt norskprøven, statsborgerprøven og førerkortet for buss. Hun hadde fylt ut flere skjemaer enn hun klarte å telle. I mars kom endelig brevet: Hun var norsk statsborger. Nå var hun invitert til en seremoni i kulturhuset, sammen med førti andre nye statsborgere.
Det var bare ett problem. På slutten av seremonien skulle alle synge nasjonalsangen, og Rahel hadde aldri sunget foran andre mennesker. Hun nevnte det for Hege, som også kjørte buss, mens de spiste matpakke i pauserommet. «Hva hvis jeg glemmer ordene? Hva hvis jeg synger feil og alle ser på meg?» «Da synger jeg høyt ved siden av deg. Jeg kan den sangen i søvne. Jeg har sunget den hver 17. mai siden jeg var fire år.» «Men vi skal synge tre vers. Første, sjuende og åttende. Det står i programmet.» «Sjuende? Ja, ja. Det går helt fint. Du bare følger meg.» Rahel ble beroliget, men hun øvde likevel. I tre uker nynnet hun på «Ja, vi elsker» hver gang bussen sto på rødt lys. Hun lærte seg første vers, og så lærte hun seg sjuende og åttende vers også, fordi de sto i programmet. Noen av passasjerene begynte å nynne med. En dag kom en eldre dame fram til førersetet før hun gikk av. «Du synger fint, men du er for tidlig ute. Det er jo ikke 17. mai ennå.»
Seremonien var en lørdag i mai. Rahel hadde på seg en hvit kjole med et grønt og gult bånd langs kanten, og Hege hadde tatt på seg bunad for anledningen. Salen var full av folk fra hele verden: en sveiser fra Polen, to sykepleiere fra Filippinene og en gammel mann fra Chile som gråt allerede før det hadde begynt. Statsforvalteren holdt en tale om rettigheter og plikter, og om å høre til et sted. Så reiste alle de nye statsborgerne seg og lovet troskap mot Norge, demokratiet og menneskerettighetene. Rahel kjente at stemmen skalv, men hun sa hvert ord tydelig. Hege lente seg mot henne og hvisket. «Nå kommer sangen. Slapp av. Jeg har full kontroll.»
Til slutt begynte pianisten å spille, og alle i salen reiste seg. Første vers gikk fint. Hege sang høyt og trygt, akkurat som hun hadde lovet, og Rahel sang lavt ved siden av henne. Men så kom det sjuende verset. Hege åpnet munnen, men ingenting kom ut. Hun så på Rahel med panikk i øynene og begynte å nynne. «Na-na-na, og en ting til, na-na…» Rahel forsto med en gang hva som hadde skjedd. Hege kunne bare første vers, som de fleste nordmenn, og det hadde hun aldri tenkt på.
Et øyeblikk ville Rahel også slutte å synge. Så tenkte hun på alle de røde lysene og alle passasjerene som hadde nynnet med. Hun løftet hodet og sang videre, høyt og klart, selv om hendene skalv. Mannen fra Chile hørte henne og begynte å synge med. Etter hvert sang hele raden, og så hele salen, med Rahel foran. Hege sto ved siden av og var rød i ansiktet helt opp til hårfestet.
Etterpå fikk hver av dem et diplom og et kakestykke i foajeen. «Unnskyld. Jeg var så sikker. Jeg har aldri sunget noe annet enn første vers.» «Sangen har åtte vers. Jeg kan alle sammen nå.» «Selvfølgelig kan du det.» Hege tørket øynene med en serviett og lo. «Du er mer norsk enn meg nå. Det er nesten litt irriterende.»
På mandag kjørte Rahel linje 20 som vanlig. På setet rett bak henne satt Hege, som hadde fri, med et ark i hånda og konsentrert blikk. Hver gang bussen stoppet på rødt lys, sang Rahel en linje av sjuende vers, og Hege sang den etter henne. De andre passasjerene lot som om de ikke hørte noe. Men ved Storgata begynte en gammel mann bakerst å nynne med.