Spøkelsesturen
Vis kort sammendrag på engelskSkjul sammendraget
Hva den handler om: History student Viljar runs ghost walks on Bryggen in Bergen that end with him knocking on a wooden wall for an apprentice boy he invented himself, and one night something knocks back. A conservator working inside admits she has been joining in, but she only started on Thursday, the first knocks came on Tuesday, and on Tuesday her team found a scorched wooden top marked H.K. under the floor.
Viljar studerte historie i Bergen, og om kveldene tjente han penger som guide på spøkelsesturer på Bryggen. Han hadde skrevet manuset selv, og det var mer underholdning enn historie. Turen sluttet alltid i en smal, mørk passasje mellom to gamle trehus. Der fortalte han om Hans, en lærlinggutt som skulle ha blitt innestengt på et loft under den store brannen i 1702. Hans fantes ikke. Viljar hadde funnet ham på en sen kveld med for mye kaffe. Likevel elsket turistene ham.
Viljar senket alltid stemmen når han kom til denne delen. «Hele Bryggen brant den natta. Hans banket og banket på døra, men ingen hørte ham. Noen sier at han fortsatt er her.» Så banket han tre ganger på den mørke treveggen. «Hvis dere er helt stille, kan dere kanskje høre at Hans banker tilbake.» Så ble alle stille, og ingenting skjedde, og så lo alle litt nervøst. Det var det beste øyeblikket på hele turen.
En tirsdag i november, rett før klokka ti, banket Viljar på veggen som vanlig. Gruppa var liten den kvelden: et eldre ektepar fra Kristiansand og tre studenter fra Polen. Han sa replikken sin og ventet. Så kom det tre svake bank fra innsiden av veggen. Den ene polske studenten skrek, og damen fra Kristiansand tok tak i armen til mannen sin. Viljar smilte profesjonelt og takket for turen, som om alt var planlagt. Men da gruppa hadde gått, ble han stående alene i passasjen og lytte. Han hørte ingenting annet enn lyden av bølgene mot kaia.
Det samme skjedde på torsdag, og på fredag. På fredag kom det fire bank i stedet for tre, og etterpå hørte han noen som plystret en kort melodi bak veggen. Viljar prøvde døra til bygningen, men den var låst. På døra hang et laminert ark: bygningen var under restaurering, og all adgang var forbudt. Han sov dårlig den natta. Han var en rasjonell mann som trodde på kilder og fotnoter, men han drømte om brennende loft og en gutt som banket og banket.
Mandag morgen ringte han til stiftelsen som hadde ansvar for de gamle bygningene. En halvtime senere sto han i passasjen sammen med en kvinne i støvete arbeidsklær. Hun het Solfrid og var konservator. Hun låste opp døra, og da hun så ansiktet hans, begynte hun å le. «Unnskyld. Det var meg. Jeg jobber ofte sent, og jeg har hørt turene dine gjennom veggen hele høsten. Jeg kan hele manuset ditt utenat. Jeg ble så glad i den stakkars Hans at jeg ikke klarte å la være.» «Så du banket tilbake.» «Bare noen få kvelder. Det var for morsomt.» Viljar kjente at skuldrene senket seg for første gang på flere dager. «Og plystringen på fredag?» «Det var også meg. Det er en gammel sang fra Bergen. Jeg plystrer når jeg jobber.»
Hun viste ham rundt i det kalde rommet, mellom stillaser og verktøy. Gulvet var tatt opp på ett sted, og nede mellom bjelkene lå det støv fra flere hundre år. «Når begynte du å banke?» «På torsdag. Den første kvelden jeg var her inne etter halv ti.» Viljar ble stående helt stille. «Men det banket på tirsdag også.» Solfrid så på ham en stund uten å si noe. Så gikk hun bort til arbeidsbenken og løftet opp noe som lå på et hvitt papir. Det var en liten snurrebass i tre, sort i den ene kanten, som om den hadde vært nær ild. To bokstaver var risset inn i den: H og K. «Denne fant vi under gulvet i forrige uke. På tirsdag, faktisk.»
Viljar gikk ut i kveldslufta og pustet dypt. Han sa til seg selv at H og K kunne stå for hva som helst, at det fantes tusen forklaringer, og at historikere ikke trodde på spøkelser. Solfrid skulle på ferie til Spania neste dag og være borte i to uker.
På tirsdagen etter hadde Viljar en stor gruppe, og passasjen var full av mennesker med mobiltelefoner i hendene. Han fortalte om brannen og om Hans, med litt mindre selvtillit enn før. «Hvis dere er helt stille,» sa han med tørr stemme, «kan dere kanskje høre at Hans banker tilbake.» Så løftet han hånda og banket tre ganger på veggen. Ingen sa noe. Alle ventet. Fra innsiden av den låste bygningen kom det tre langsomme bank.