Kongen på trikken
Vis kort sammendrag på engelskSkjul sammendraget
Hva den handler om: In the winter of the 1973 oil crisis, when Norwegians were banned from driving private cars at weekends, grumpy conductor Konrad works a packed Sunday shift on the Holmenkollen line while his family goes skiing without him. At Majorstuen an elderly man in an anorak gets on with his skis, the whole carriage goes quiet, and Konrad has to decide whether the King of Norway should pay for his ticket. History.
Høsten 1973 ble verden plutselig rammet av oljekrisen. Flere av de store oljelandene i Midtøsten kuttet eksporten til Vesten, og prisene steg raskt. Norge hadde så vidt begynt å hente opp olje fra Nordsjøen, men landet var fortsatt avhengig av import. Regjeringen bestemte at alle måtte spare. I desember ble det forbudt å kjøre privatbil i helgene. Det ble også snakket om at bensin kunne bli rasjonert.
Søndagene ble helt annerledes. Veiene var tomme. Folk gikk på ski midt i gatene, barn akte i bakker der det vanligvis kjørte biler, og noen tok fram hest og slede. Og alle som ville til skogs med skiene, tok trikken.
Konrad Berg var konduktør på Holmenkollbanen, som mange bare kalte trikken. Han var førtiseks år og hadde gått i den mørkeblå uniformen i tjue år. Han likte jobben sin, men ikke akkurat denne vinteren. Vognene var så fulle av folk og ski og staver at han knapt kom seg fram for å selge billetter. Og den søndagen før jul var han i dårlig humør av en annen grunn også.
«Vi skal tenke på deg, Konrad. Vi spiser appelsin på Frognerseteren og tenker på deg hele dagen,» hadde kona hans, Torill, sagt om morgenen. Hun og de to barna skulle på skitur, slik hele Oslo skulle, og Konrad skulle på jobb. Det var ikke så mye hun tenkte på ham, mistenkte han. Mer på appelsinene.
Klokka var halv elleve da toget sto på Majorstuen og fylte seg opp med skifolk. Konrad sto ved døra og ropte at folk måtte trekke innover i vogna. Da la han merke til at det ble stille. Ikke helt stille, men stille på den måten det blir når noe uvanlig skjer. Folk sluttet å snakke og begynte å hviske i stedet.
En høy, kraftig mann i beige anorak og strikket lue var på vei inn i vogna. Han hadde briller og et rundt, vennlig ansikt, og han bar på et par treski og to staver som alle andre. Konrad kjente ham igjen med en gang. Det gjorde alle. Ansiktet hans hang på veggen i klasserom over hele landet. Det var kong Olav den femte.
Kongen fant en ledig plass og satte seg, med skiene mellom knærne. En eldre dame reiste seg for å gi ham setet sitt, men han ristet smilende på hodet og ba henne sette seg igjen. Toget satte seg i bevegelse. Konrad ble stående. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Det fantes ingen regler for dette. Ingen hadde lært ham hvordan man selger billett til en konge.
Han bestemte seg. Kongen skulle selvfølgelig reise gratis. Det var det minste han kunne gjøre. Han gikk bort, rettet på lua og bukket lett. «Deres Majestet. Det er en ære å ha Dem om bord. De trenger selvfølgelig ikke å betale.» Kongen så opp på ham og smilte. Så tok han fram en liten lommebok fra anoraklomma. «Det er vennlig av Dem. Men i dag er jeg en passasjer som alle andre. Når alle andre må la bilen stå og betale for trikken, så må jeg også det.» «Men Deres Majestet ...» «Jeg insisterer. Hva koster en billett til Frognerseteren?»
Konrad sa prisen. Stemmen hans var litt for høy. Kongen la en femkrone i hånda hans. Konrad rev av en billett fra blokka, telte opp vekslepengene og ga alt til ham, og kongen takket. Det var den mest vanlige handelen i verden, og alle i vogna fulgte med som om de så på en kroning.
Resten av turen opp gjennom skogen satt kongen og pratet med passasjerene rundt seg. Han spurte en ung gutt om skismøring og en gammel mann om hvor han pleide å gå på tur. Han snakket akkurat som alle andre, om snøen og føret og om hvor fint det var at byen var så stille. Konrad gikk gjennom vognene og solgte billetter, men han klarte ikke å slutte å se bort på ham. Like før endestasjonen vinket kongen ham til seg. «Det er mange folk på trikken i dag. De har nok en travel søndag.» «Det har vært travelt hver helg siden forbudet kom, Deres Majestet. Folk er glade for å komme seg ut. Men jeg skulle gjerne vært på ski selv.» «Har De familie i skogen i dag?» «Kona og to barn. De er på Frognerseteren og spiser appelsiner.» «Da får De hilse dem fra meg. Og si at De gjorde jobben Deres skikkelig. De lot ikke engang kongen snike.»
På Frognerseteren gikk kongen av sammen med alle de andre. Han spente på seg skiene, nikket til Konrad og forsvant inn i skogen. Konrad sto igjen på perrongen. Han så ned på hånda si. Der lå fortsatt femkronen fra kongen.
Han burde ha lagt den i kassa sammen med de andre pengene. Det var reglene. I stedet gjorde han noe han aldri hadde gjort før. Han tok fram sin egen lommebok, la en femkrone fra den i kassa og puttet kongens mynt i den innerste lomma på uniformen.
Den kvelden kom Torill og barna hjem, røde i kinnene og trøtte i beina. De fortalte om skituren, om appelsinene og om alle menneskene i løypa. Konrad hørte på og ventet. Til slutt kunne han ikke vente lenger. «Jeg traff kongen i dag. Han tok trikken. Han betalte for billetten.» «Det tror jeg ikke noe på. Kongen har vel sjåfør.» «Ikke i dag. Han ville ikke kjøre bil når ingen andre fikk lov.» «Og han satt på trikken og betalte, som alle andre?» «Han insisterte. Jeg prøvde å la ham slippe, men han ville ikke.»
Konrad tok fram mynten og la den på kjøkkenbordet. Det var en helt vanlig femkrone. På den ene siden var kongens portrett, med det samme runde ansiktet som Konrad hadde sett på trikken samme formiddag. Torill så lenge på den. Så begynte hun å le. «Han betalte med sitt eget ansikt.»
Mynten ble liggende i en liten eske i kjøkkenskapet. Den ble aldri brukt. Mange år senere, da barnebarna ville høre historien om kongen på trikken, var det alltid den de ville holde i hånda først.