Julebukk
Vis kort sammendrag på engelskSkjul sammendraget
Hva den handler om: Elif, a doctor from Turkey who has just moved to Valdres, hears a hard knock on her door one dark evening between Christmas and New Year. Outside stand four masked figures in old fur coats asking for something good, and she is sure it is a robbery, until they start laughing.
Elif hadde jobbet som lege på legesenteret på Fagernes siden august. Hun leide et lite, gult hus et stykke utenfor sentrum, med skog på den ene siden og et hvitt jorde på den andre. Om høsten hadde hun syntes at det var vakkert og stille der. Nå i romjula var det bare mørkt, og veldig, veldig stille.
En kveld mellom jul og nyttår satt hun i sofaen med en bok og en kopp te da det banket hardt på døra. Hun så på klokka. Den var nesten ni, og hun ventet ikke besøk. Så banket det igjen, tre ganger.
Da hun åpnet, sto det fire skikkelser i snøen. De hadde på seg gamle pelser og store hatter, og alle hadde masker. En av dem hadde et stygt ansikt med lang nese, og den største hadde et geitehode med horn. Ingen sa noe. Så tok geita et skritt fram og snakket med en høy, rar stemme. «Har du noe godt til julebukkene?»
Elif kjente hjertet hamre i brystet. Hun hadde nylig lest om innbrudd i hytter i avisa, og nå tenkte hun bare på at hun bodde helt alene, langt fra naboene. Hun tok lommeboka fra kommoden og holdt den fram med skjelvende hånd. «Ta pengene. Jeg har fire hundre kroner og et bankkort. Bare ta dem og gå.»
Det ble helt stille. Så begynte den minste julebukken å le, først lavt og så så høyt at hele masken ristet. Snart lo alle fire. «Nei, nei, kjære deg! Vi vil ikke ha pengene dine. Vi vil ha kaker. Og så skal du gjette hvem vi er.» «Gjette? Hvordan skal jeg kunne gjette det?» «Det er det som er tradisjonen. Vi går rundt til folk i romjula, og de må gjette hvem som er under maskene.»
Elif slapp dem inn i stua, fordi hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre. Hun studerte dem nøye. Den minste var en kvinne, det var sikkert, og hun hadde brune støvler som Elif var sikker på at hun hadde sett før. Den store geita luktet av ved og kaffe. «Du er … Halvor? Naboen min?» Geita tok av seg masken. Det var Halvor, og han smilte fra øre til øre. Den minste var kona hans, Ragna, og de to andre var sykepleieren fra legesenteret og sjåføren på skolebussen.
Elif hadde ikke julekaker i huset, men hun hadde laget baklava til nyttårsaften. Hun satte fram hele brettet. Ti minutter senere var det tomt, og Halvor slikket honning av fingrene. «Neste år går du sammen med oss.» «Bare hvis jeg får være geita.»