Ulven
What it's about: Wildlife biologist Marte rents a room from sheep farmer Tor Einar in Østerdalen. When one of his ewes is found dead, she tells him honestly that it was a wolf, and at a heated village meeting the man who wants the wolf shot is the one who defends her honesty. They still disagree, and they walk out into the night together anyway.
Øremerket lå på voksduken mellom kaffekanna og brødfjøla, gult og litt skittent, med et nummer som Marte ikke trengte å lese for å forstå. Tor Einar hadde lagt det der uten et ord før han satte seg. Han skar en skive brød, smurte den og spiste den halvveis opp før han sa noe. «Hun lå oppe ved Storbekken. Ei søye fra i fjor. Lammet hennes har jeg ikke funnet.» «Har du ringt rovviltkontakten?» «Han kommer klokka elleve. Jeg tenkte du kunne bli med opp først. Du vet jo hva du ser etter.»
Det var første gang han ba henne om noe som hadde med jobben hennes å gjøre. Marte hadde leid rommet over garasjen hans siden april. Hun var viltbiolog, og hun var i Østerdalen for å følge ulvene i et forskningsprosjekt med GPS-halsbånd og viltkameraer. Tor Einar hadde visst det da han sa ja til å leie ut. «Så lenge du tørker av benken etter deg,» hadde han sagt, og mer var ikke blitt sagt om den saken. De hadde spist middag sammen noen ganger i uka hele sommeren. Hun hadde hjulpet ham med å sortere sau, og han hadde lært henne å fiske harr i elva. Om ulv hadde de nesten aldri snakket. Det hadde vært en slags stilltiende avtale.
Oppe i lia var det stille. Søya lå i lyngen et stykke fra bekken. Marte trakk på seg et par engangshansker, slik hun var opplært til, satte seg på huk og så nøye etter. Hun tok bilder, målte avstanden mellom tannmerkene og fulgte sporene i den bløte jorda ned mot bekken. Tor Einar sto noen meter unna og ventet. Han spurte ikke. Hun visste at han ikke kom til å spørre.
«Det er ulv,» sa hun til slutt. «Det må bekreftes, og rovviltkontakten vil nok ta en DNA-prøve. Men jeg er ganske sikker.» Tor Einar så lenge på henne. «Du kunne ha sagt at det var gaupe. Eller hund. Jeg hadde ikke visst forskjellen.» «Nei. Men jeg hadde visst det.»
Han nikket kort, som om hun hadde bestått en prøve hun ikke visste at hun tok.
Nyheten spredte seg fortere enn noe halsbånd kunne måle. Samme uke ble det kalt inn til folkemøte på grendehuset, og da Marte kom inn døra torsdag kveld, var salen allerede full. Det luktet kaffe og våte jakker. Noen hadde hengt opp et banner fra en lokal forening som krevde at ulven skulle ut av dalen. En representant fra Statsforvalteren satt ved et bord foran og så ut som om han helst ville vært et annet sted.
Møtet begynte høflig og ble fort varmere. En ung bonde fortalte at han hadde tatt sauene sine ned fra utmarka tre uker for tidlig og nå måtte kjøpe ekstra fôr. En annen sa at barna hans ikke lenger fikk gå alene til skolebussen. Så reiste en eldre kvinne seg nesten bakerst. Hun het Eldbjørg, og alle i salen ble stille. «Det har vært sau på vår gård i fire generasjoner. Barnebarnet mitt skulle ta over. Nå sier han at han ikke gidder, at det ikke er noen vits i å fø opp dyr for å mate ulven. Jeg klandrer ham ikke. Men jeg vil gjerne at noen her forklarer meg hvorfor de som bor i byen, skal bestemme hvordan vi skal leve.»
Det ble klappet lenge. Så snudde en mann foran seg og så rett på Marte. Han spurte høyt om det ikke var hun som var forskeren som bodde hos Tor Einar, og hvem sin side hun egentlig var på.
Marte kjente at kinnene ble varme. Hun hadde fagspråket klart: bestandsmål, ynglinger, forvaltningssoner. Det var det tryggeste stedet å gjemme seg. Men hun kjente at det ville være feigt. «Jeg er ikke her for å ta noen side. Jeg teller ulv, og jeg prøver å forstå hvordan de beveger seg. Stortinget har bestemt at det skal være ulv i Norge, og det er ikke jeg som har bestemt det. Men jeg skal ikke stå her og si at det er enkelt for dere. Det er det ikke. Jeg var selv med og fant søya til Tor Einar i forrige uke.» Noen fnyste. En mann like ved henne mumlet at forskerne teller ulver, mens bøndene teller døde lam.
Da reiste Tor Einar seg. Han hadde sittet helt stille ved veggen hele kvelden, med armene i kors. «Jeg har ønsket meg skadefelling siden i fjor, og det gjør jeg fortsatt. Det vet dere. Men hun der var den første som sa det var ulv. Hun kunne ha holdt kjeft. Hun gjorde det ikke. Så dere kan krangle med henne om ulven så mye dere vil, men dere skal ikke tvile på at hun snakker sant.»
Han satte seg ned igjen. Det ble ikke klappet, men det ble heller ikke sagt mer om hvilken side Marte var på.
På vei hjem i bilen var det mørkt, og viskerne gikk i takt over frontruta. Ingen av dem sa noe før de svingte inn på gårdsveien. «Takk for det du sa.» «Jeg sa bare det som var sant. Det betyr ikke at jeg er enig med deg.» «Nei. Jeg vet det.» «Jeg vil fortsatt at den ulven skal skytes.» «Og jeg vil fortsatt at den skal få leve.» «Ja,» sa han og slo av motoren. «Da er vi vel ferdige med den samtalen.» Men han ble sittende med hånda på nøkkelen, og hun ble også sittende.
Senere samme natt, da huset var mørkt, hørte Marte det gjennom det åpne vinduet. Et langt, stigende ul fra åsen på andre siden av elva, så svakt at hun først trodde hun innbilte seg det. Så kom det igjen. Hun hadde hørt ulv hyle mange ganger, i jobben og på opptak, men aldri slik, fra en seng på en gård der en annen også lå våken og lyttet, av helt andre grunner enn henne.
Borte i våningshuset gikk lyset på i gangen. Gjennom vinduet så hun Tor Einar ta på seg støvlene og hente hodelykta fra kroken. Hun kledde på seg og gikk ned trappa fra garasjeloftet. Han sto allerede ute på tunet og så på henne, og et øyeblikk trodde hun at han kom til å be henne om å gå inn igjen. Så tok han en ekstra lykt opp av jakkelomma og rakte den til henne.
De gikk over tunet sammen, mot sauene som var tatt ned på innmarka, med hver sin lykt og hver sin grunn til å gå. Lyskjeglene deres gled over gresset, krysset hverandre et øyeblikk og skilte lag igjen i mørket.