Toget til Narvik
Show quick summaryHide summary
What it's about: One night at a nursing home in Tromsø, a resident with dementia insists on catching the five o'clock train to Narvik, though Tromsø has never had a railway. Instead of correcting him, nurse Ayan waits for the train with him and hears the story of how he met his late wife.
Klokka var halv fire om natta, og det var stille på Furuheim sykehjem i Tromsø. Ayan satt på vaktrommet med en kopp te og skrev rapport. Hun hadde jobbet nattevakt i fire år nå, og hun likte roen. Om dagen var sykehjemmet fullt av lyder: telefoner, traller med mat og besøkende som lette etter noen å snakke med. Om natta hørte hun bare kjøleskapet og vinden mot vinduene.
Så hørte hun en dør i gangen. Hun gikk ut for å se. Utenfor rom tolv sto Halvard Nilsen, åttini år gammel, i full vinterfrakk. Han hadde lua på hodet og en liten brun koffert i hånda. Han så ut som en mann som hadde dårlig tid. «God morgen. Jeg må dessverre gå nå. Toget til Narvik går klokka fem, og jeg kan ikke komme for sent.»
Ayan kjente Halvard godt. Han hadde bodd på sykehjemmet i to år. Han hadde demens, og de siste månedene hadde han blitt mer forvirret, særlig om natta. Hun visste også noe han ikke husket lenger. Det har aldri gått noe tog fra Tromsø. Byen ligger på en øy, og den nærmeste jernbanen er i Narvik, mange timer unna.
Da Ayan var ny på jobben, ville hun alltid fortelle sannheten. Hun hadde forklart pasienter at året ikke var 1965, at mora deres var død for lenge siden, og at de ikke kunne dra hjem. Hver gang hadde hun sett hvordan ansiktene ble fylt av redsel eller sorg, som om de fikk den vonde beskjeden for første gang. Etter hvert hadde hun lært en annen måte. «Klokka fem, sier du? Da har vi god tid. Vil du ha en kopp kaffe mens du venter?»
Halvard så på henne med mistenksomme øyne. Så nikket han langsomt. «Kaffe kan jeg godt ta. Men den må være sterk. Det er lang vei til Narvik.»
De gikk sammen inn i dagligstua. Ayan slo på en liten lampe i hjørnet og satte på kaffetrakteren. Halvard satte seg i en lenestol ved vinduet med kofferten på fanget. Han tok ikke av seg frakken. «Hva skal du gjøre i Narvik?» «Jeg skal på jobb, vel! Jeg er konduktør på Ofotbanen, toget mellom Narvik og Kiruna. Hvis jeg ikke er der, er det ingen som klipper billettene.»
Ayan helte kaffe i to kopper. Hun visste at Halvard hadde jobbet på jernbanen i mange år. Det sto i papirene hans. Men hun hadde aldri hørt ham fortelle om det. «Hvordan er det å jobbe på det toget?»
Noe forandret seg i ansiktet til Halvard. Skuldrene senket seg, og stemmen ble roligere. «Det er den vakreste strekningen i verden. Fra Narvik går toget rett opp fra fjorden, langs bratte fjellsider. På den ene siden har du stup, og langt der nede ligger fjorden som et speil. Turistene står med nesa mot vinduet hele veien. Om vinteren er alt hvitt, og om sommeren er sola oppe hele natta.»
Han fortalte om tunnelene og snøskredene, om svenske gruvearbeidere som spilte kort i vognene, og om en vinter da toget sto fast i snøen i to døgn. Ayan hadde hørt mange historier fra beboerne gjennom årene, men denne var annerledes. Halvard husket hver eneste detalj, som om han hadde vært der i går. «Du må ha møtt mange mennesker på det toget.» «Tusenvis. Men bare én som betydde noe.» Han smilte for første gang den natta.
«Hun het Solveig. Hun skulle til Abisko for å gå på ski, og hun hadde glemt billetten sin hjemme. Jeg burde ha satt henne av på neste stasjon. Det var reglene. Men hun hadde så fine øyne at jeg lot som om jeg hadde klippet billetten hennes.» «Og så?» «Så satt hun på toget hver eneste fredag den vinteren. Til slutt måtte jeg gifte meg med henne, så hun kunne slutte å lure jernbanen.»
Ayan lo høyt, og Halvard lo med henne. Hun visste at Solveig hadde dødd for seks år siden. Det var etter det at Halvard hadde begynt å glemme. Men akkurat nå, i lyset fra den lille lampen, var det nesten som om Solveig satt i rommet sammen med dem.
Litt før fem kom Liv, den andre nattevakten, inn i dagligstua. Hun så på Halvard i vinterfrakk, på kofferten og så på Ayan med et spørrende blikk. «Skal jeg ringe legevakten? Han burde kanskje få noe så han får sove.» «Det går fint. Vi venter på toget.» Liv løftet øyenbrynene, men hun sa ikke noe mer. Hun hadde jobbet der i tjue år og hadde sett det meste. Hun hentet en kopp til seg selv og satte seg sammen med dem.
Da klokka ble fem, ble ikke Halvard urolig. Han hadde sluttet å se på klokka. Han fortalte om den lille leiligheten i Narvik der han og Solveig bodde de første årene, og om datteren deres, som ble født den kaldeste natta i 1962. Etter hvert ble setningene kortere og pausene lengre. Til slutt lukket han øynene.
Ayan la et teppe over ham. Da hun skulle ta kofferten fra fanget hans, gikk den opp. Inni lå det ingen klær. Det lå et gammelt fotografi av en ung kvinne i skiklær, og en liten tang av metall med slitt treskaft. Ayan forsto at det var en billettklipper.
Halvard åpnet øynene et øyeblikk. Han så på henne og på billettklipperen. «Har du billett, frøken?» Ayan tenkte seg om. Så tok hun en gul lapp fra lomma, skrev Tromsø til Narvik på den og ga den til ham. Halvard klippet et lite hull i hjørnet, nikket fornøyd og sovnet igjen.
Ute var det fortsatt mørkt, men over fjellene på fastlandet danset et svakt grønt nordlys. Ayan satt lenge med lappen i hånda. Da dagvakten kom, la hun den forsiktig i lommeboka, bak bildet av sine egne barn.