Samtalen på NAV
What it's about: Hamid, an Iranian civil engineer in Drammen whose degree is still waiting for NOKUT approval, meets his NAV adviser Kristin for the third time and is offered warehouse work again. Kristin, bound by the rules but not heartless, finds him an unpaid work placement inspecting the municipality's bridges: a real step back into his field, at a real cost to the family budget.
Kristin skjøv en utskrift over bordet, og Hamid visste hva som sto på den før han hadde lest et eneste ord. Lagermedarbeider, heltid, Lier. Truckførerbevis er en fordel. Det var tredje gang han satt på det samme møterommet på NAV i Drammen, med den samme plastpalmen i hjørnet og den samme utsikten mot parkeringshuset. Det var også tredje gang han fikk et tilbud om lagerarbeid.
«Jeg vet hva du tenker,» sa Kristin. «Men hør på meg først. Det er fast lønn, det er ordnede forhold, og de trenger folk nå.»
Hamid la arket pent tilbake på bordet, med teksten ned. «Jeg setter pris på at du prøver. Men jeg er sivilingeniør. Jeg har prosjektert bruer i femten år. Hvis jeg begynner på et lager nå, blir jeg værende der.» «Det er ikke sagt at det blir sånn.» «Nei. Men det er ikke sagt at det ikke blir sånn heller.»
Kristin sukket, ikke irritert, men slitent, som en som har ført den samme samtalen mange ganger før. Hun var kanskje femti år, med lesebrillene skjøvet opp i håret og en kaffekopp med logoen til et løp hun neppe hadde løpt. Hamid likte henne. Det var nettopp derfor det var så vanskelig.
På det første møtet hadde de laget en aktivitetsplan sammen. Den inneholdt norskkurs på dagtid, et kurs i jobbsøking og et mål om å «komme i arbeid innen tolv måneder». Hamid hadde fulgt planen punkt for punkt. Han hadde sendt over førti søknader til rådgivende ingeniørfirmaer fra Oslo til Kongsberg. Noen hadde ikke svart i det hele tatt, andre hadde sendt høflige avslag som alle så ut til å være skrevet av den samme personen.
Problemet het NOKUT. Han hadde søkt om godkjenning av utdanningen sin fra universitetet i Isfahan for åtte måneder siden. Saksbehandlingstiden ble oppgitt til «inntil ti måneder», og hver gang han ringte, fikk han vite at søknaden var under behandling. Uten godkjenningen ville ingen norsk arbeidsgiver ta ham på alvor, og uten norsk arbeidserfaring ble godkjenningen nesten verdiløs. Det var en sirkel, og han hadde gått rundt i den i halvannet år.
«La meg være ærlig med deg,» sa Kristin og tok av seg brillene. «Jeg har et regelverk jeg må forholde meg til. Du mottar dagpenger, og da har du en plikt til å være reell arbeidssøker. Hvis du takker nei til passende arbeid gang på gang, kan ytelsen din bli stanset. Det er ikke jeg som bestemmer det. Det står i loven.» «Passende arbeid,» gjentok Hamid stille. «Hvem er det som avgjør hva som er passende?» «Formelt sett? Det gjør vi.»
Det ble stille i rommet. Ute i gangen ringte en telefon som ingen tok. Hamid tenkte på Fatemeh, som vasket kontorer om kveldene for at de skulle klare husleia, og på datteren deres, som snakket bedre norsk enn begge foreldrene til sammen og som hadde begynt å oversette brev fra banken for dem. Han tenkte på brua over Zayandeh-elva som han hadde regnet på i to år. Den sto der fortsatt. Han hadde sett bilder av den på nettet.
Kristin så på skjermen sin en lang stund. Så tok hun fram mobilen. «Jeg skal prøve noe. Ikke få for store forventninger.»
Hun slo et nummer og satte telefonen på høyttaler. Etter tre ring svarte en mann med dyp, litt hes stemme. «Kjell Arne.» «Hei, det er Kristin på NAV. Du sa på nettverksmøtet i vår at dere manglet folk på veiavdelingen. Gjelder det fortsatt?» «Om vi mangler folk? Vi har tre hundre kommunale bruer og kulverter som skulle vært inspisert i fjor. Hva har du?» «Jeg har en sivilingeniør fra Iran med femten års erfaring fra brukonstruksjon. Utdanningen er ikke godkjent ennå, men søknaden ligger hos NOKUT.»
Det ble en pause i den andre enden. «Femten år med bruer? Og han går hjemme?» «Han sitter her ved siden av meg.» «Da skal jeg være ærlig med ham også. Jeg kan ikke ansette noen nå. Budsjettet er fryst. Men jeg kan ta imot en person i arbeidspraksis. Tolv uker. Han kommer til å gå rundt med kamera og målebånd og registrere skader. Sprekker, rust, sånne ting. Det er ikke akkurat prosjektering.»
Hamid lente seg fram mot telefonen. «Jeg har registrert sprekker før. Det var slik jeg begynte.» «Kan du komme innom på mandag klokka åtte? Så tar vi en prat.»
Da samtalen var over, satt de en stund uten å si noe. Kristin skrev noe i systemet, og Hamid så hvordan hun rynket pannen. «Det er én ting til du må vite,» sa hun til slutt. «Arbeidspraksis er et tiltak, ikke en jobb. Du får ingen lønn fra kommunen. Du beholder dagpengene så lenge de varer, men det er mindre enn det lageret i Lier betaler. En god del mindre. Og det er ingen garanti for at det fører til en stilling etterpå.»
Hamid regnet i hodet. Det var en vane han aldri hadde klart å legge fra seg. Differansen tilsvarte omtrent det Fatemeh tjente på to uker. Det var tre måneder med billigere mat, med nei til klassetur og kanskje med en telefon til banken om utsettelse. «Hvis jeg takker nei til lageret for å gjøre dette, blir dagpengene stanset da?» «Nei. Da har du jo takket ja til et tiltak. Det skal jeg sørge for at står riktig i planen din.»
Hun så på ham over brillekanten, og for første gang på tre møter lød hun ikke som en saksbehandler. «Hvis du vil vite hva jeg synes, skal du ikke ta den lagerjobben. Men det har du ikke hørt fra meg.»
Hamid smilte for første gang den dagen. «Hva sa du? Jeg hørte ikke etter.»
Utenfor NAV-kontoret blåste det kaldt fra elva. Han skulle egentlig gå rett til bussen, men beina tok ham i stedet ut på Bybrua. Midt på brua stoppet han, satte seg på huk og så nøye på betongen langs rekkverket. Der, rett ved en av boltene, gikk det en tynn, grå sprekk, knapt synlig for andre enn den som visste hva han lette etter.
Brua var ikke gammel, og det var ingen fare med den. Sprekker som dette ble som regel registrert, målt og fulgt opp i årevis før noen gjorde noe med dem. Likevel kjente han det i fingrene, den gamle, rolige konsentrasjonen, som om han hadde funnet igjen et verktøy han trodde han hadde mistet.
Han tok fram mobilen og fotograferte den. Så skrev han en melding til Fatemeh: «Jeg skal jobbe med bruer igjen. Ikke bygge dem. Bare se på dem.» Han ble stående med tommelen over send-knappen en stund. Så slettet han den siste setningen og trykket send.