Pianoet i etasjen over
What it's about: Every evening at eight, someone upstairs in Anja's old building in Stavanger plays Grieg's 'Wedding Day at Troldhaugen', always with the same wrong note. Her irritated note brings Olav, 80-something, to her door: he is practising for his granddaughter's wedding. Anja coaches him, he plays it perfectly at the wedding, and a week later a new piece starts upstairs, with a new wrong note.
Klokka åtte begynte det igjen. Først kom noen rolige toner, så litt raskere toner, og så kom den. Den feile tonen. Jeg la fra meg boka og så opp i taket.
I tre uker hadde noen i etasjen over spilt det samme stykket på piano, hver eneste kveld. Jeg bodde i en gammel bygård i Stavanger, og veggene var tynne. Nå kjente jeg stykket godt. Det var «Bryllupsdag på Troldhaugen» av Grieg. Jeg visste nøyaktig hvor feilen kom, og jeg ventet på den hver gang. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe annet.
En kveld var jeg så irritert at jeg skrev en lapp: «Hei! Det er fint at du øver, men kan du kanskje øve på noe annet? Eller et annet sted? Hilsen Anja i andre etasje.» Jeg gikk opp trappa og teipet lappen på døra. Over ringeklokka stod det O. Lunde.
Neste kveld var det helt stille. Klokka ble åtte, så halv ni, så ni. Ingen toner. Jeg burde være glad, men jeg følte meg rar. Da ringte det på. Utenfor stod en gammel mann i en grå strikkejakke. Han hadde lappen min i hånda. «God kveld. Jeg heter Olav Lunde. Jeg tror denne er til meg.» Jeg ble rød i ansiktet.
«Jeg må be om unnskyldning. Barnebarnet mitt, Emilie, skal gifte seg i juni. Da hun var liten, spilte jeg dette stykket for henne hver jul. Nå vil hun at jeg skal spille det i bryllupet.» Han så ned på hendene sine. «Men jeg har ikke spilt på førti år. Fingrene husker ikke så godt lenger.»
Jeg skammet meg. Så hørte jeg meg selv si: «Jeg spilte piano i ti år da jeg var yngre. Kanskje jeg kan hjelpe deg?» Fra da av gikk jeg opp til Olav hver torsdag. Han laget kaffe, og vi satt ved siden av hverandre ved pianoet. Feilen kom alltid på samme sted. Han tok en svart tangent i stedet for en hvit. Vi øvde på det lille stedet igjen og igjen, til fingrene hans husket det.
I juni satt jeg ved et langt bord i et festlokale ved sjøen. Emilie hadde sagt at jeg måtte komme. Etter middagen satte Olav seg ved pianoet. Hendene hans skalv litt. Så begynte han å spille. Han spilte rolig og sikkert, og han spilte hele stykket uten én eneste feil. Emilie gråt. Jeg gråt også.
Uka etter satt jeg hjemme med boka mi. Klokka åtte hørte jeg toner fra etasjen over. Det var et helt nytt stykke. Og så kom den: en feil tone. Jeg smilte og fant fram penn og papir. «Torsdag klokka sju? Hilsen Anja.»