Pappapermisjon
What it's about: Nils, an engineer in Tromsø on his paternity leave, gets an email from a colleague asking him to join 'just one small meeting' during his baby daughter's nap. The dads at the Tuesday pappagruppe café warn him, and when Thursday comes, baby Tiril wakes up two minutes before the meeting and settles the matter.
Tiril hadde sovet i nøyaktig fjorten minutter da telefonen til Nils plinget. Han hadde akkurat parkert barnevogna utenfor kafeen i Storgata i Tromsø, ved siden av fem andre vogner. Det så ut som en liten parkeringsplass. Han leste e-posten stående i snøen. Den var fra Kristian på jobben, og den lød slik. Hei, Nils! Jeg vet at du har perm, men kan du ikke bare være med på ett lite møte på torsdag klokka ti? Det tar maks en halvtime. Ingen stress!
Nils var ingeniør i et firma som lagde programvare for oppdrettsanlegg. Kona hans hadde gått tilbake på jobb for tre uker siden, og nå hadde han fedrekvoten. Han hadde gledet seg i månedsvis. Han hadde ikke visst at det gikk an å være så sliten av å gå tur, skifte bleier og synge den samme sangen om en bamse fjorten ganger på rad.
Inne på kafeen satt pappagruppa rundt det store bordet ved vinduet. De møttes hver tirsdag. Henning hadde tre barn, og minstemann sov alltid på slaget elleve. Han hadde en app som viste nøyaktig når ungen skulle sove, spise og bæsje. Ved siden av ham satt Jamal, som hadde flyttet fra Syria til Tromsø som tenåring og nå var pappa til tvillinger. Han så ut som om han ikke hadde sovet siden sommeren. «Du ser bekymret ut. Har hun ikke sovet?» «Jo, hun sover. Det er jobben.» Han viste dem e-posten. Henning leste den og lo høyt. «Bare ett lite møte! Det finnes ikke, Nils. Det er som å åpne en pose potetgull og bare spise én.» «Hvis du sier ja til ett møte, kommer det tre til. Jeg sa ja til en kort telefon i uke to. I uke fire hadde jeg eget kontor på badet.»
Nils rørte i kaffen sin. Han likte jobben sin. Han likte Kristian også. Og klokka ti på torsdag sov Tiril nesten alltid, hvis han trillet henne en tur først. Han kunne sitte ved siden av vogna med laptopen på fanget. Ingen ville merke noe. «Hun sover jo uansett klokka ti. Det merker hun ikke.» «Barn merker alt. Og hvis de ikke merker det, sørger de for at du gjør det.» «Men det er bare en halvtime.» «Det sa jeg også.» «Et godt råd fra en gammel mann. Skriv at du er i permisjon, og sett punktum. Ikke skriv dessverre, og ikke skriv kanskje neste uke.»
På torsdag gikk Nils fire runder rundt kvartalet med vogna. Klokka ni førtifem sov Tiril med armene over hodet. Nils bøyde seg over vogna. «Nå sover du i en halvtime, ikke sant? Bare en liten halvtime. Så får du pappa resten av dagen.» Tiril sov videre. Hjemme trillet han vogna inn i stua, satte seg i sofaen ved siden av og åpnet laptopen. Klokka ni femtisju la han hånda på musa. Klokka ni femtiåtte begynte vogna å gynge.
Først kom en liten lyd, så en større. Så kom et skrik som hørtes helt ned til Tromsøbrua. Nils løftet henne opp. «Ok, ok. Jeg skjønner. Du er ikke enig.» Hun var varm og rød i ansiktet og ville ha mat, nå, ikke om en halvtime. Mens han varmet flaska med én hånd, så han på skjermen. Møtet hadde begynt. Han så de små rutene med kollegaene sine, og Kristian som vinket.
Nils ble stående med flaska i den ene hånda og Tiril på armen. Hun hadde sluttet å skrike, og nå drakk hun, med de store, mørkeblå øynene festet på ham. Hun holdt ham i tommelen, hardt. Han så på skjermen en gang til. Så lukket han laptopen med albuen.
Etterpå satte han seg ned og skrev et kort svar til Kristian. Først skrev han beklager, men så tenkte han på Henning og slettet det. Til slutt sto det bare tre korte setninger igjen. Jeg kan ikke i dag. Jeg er i møte med en veldig viktig kunde. Hun bestemmer alt, betaler ingenting og kan ikke vente.
Det tok under ett minutt før svaret kom. Høres ut som sjefen vår. Ha en fin perm!
Nils holdt telefonen opp foran Tiril, så hun kunne se svaret. Hun så lenge på skjermen. Så rapet hun, høyt og fornøyd, rett på den. «Enig,» sa Nils og la telefonen i bunnen av stellebagen, under bleiene.