Mørketid
What it's about: Giulia from Bologna, six weeks into a research job in Tromsø, is sinking in the polar night until her colleague Sigrid drags her along to a light lamp, headlamp skiing and candlelit coffee. On the sun day in January the sun peeks over the mountains, and Giulia discovers who really needed the company.
«Du ser ut som et spøkelse,» sa Sigrid og satte en kaffekopp på pulten til Giulia.
Giulia hadde kommet fra Bologna for seks uker siden for å forske på plankton ved universitetet i Tromsø. De første ukene hadde vært et eventyr: nordlys over fjorden, snø som knirket under skoene, kolleger som inviterte henne på lunsj. Men i slutten av november hadde sola forsvunnet bak fjellene, og den skulle ikke komme tilbake før i slutten av januar. Nå sov Giulia dårlig, var trøtt allerede klokka to og spiste sjokolade til middag. Når moren ringte fra Italia, løy hun og sa at alt var fint.
«Jeg har det bra. Jeg har bare ikke sovet så godt.» «Det er mørketida. Den tar alle søringer. Og italienere, tydeligvis.» Dagen etter sto det en hvit eske på pulten til Giulia. Inni lå en lysterapilampe. «Tretti minutter hver morgen, rett i fjeset. Ikke diskuter.»
Det var bare begynnelsen. Sigrid hadde bestemt seg, og det var ikke lett å si nei til henne. Torsdag kveld sto hun utenfor leiligheten til Giulia med to par ski og to hodelykter. «Jeg har aldri gått på ski i hele mitt liv!» «Da er det på tide. Lysløypa venter.»
Giulia falt sju ganger den første kvelden. Hun ble våt, kald og sint, og Sigrid lo så hun måtte støtte seg på stavene. Men på toppen av bakken stoppet Sigrid og slo av hodelykta. Giulia gjorde det samme. Under dem lå byen som et teppe av små, gule lys, og over dem blafret et grønt bånd av nordlys. Det var helt stille, bortsett fra pusten deres. «Mørketida er ikke mørk,» sa Sigrid lavt. «Du må bare lære deg å se.»
Etter det ble det en vane. Om morgenen satt Giulia foran lampa med kaffen. Midt på dagen, når himmelen ble dypt blå i en time eller to, gikk hun en tur langs sjøen, fordi Sigrid mente at det var viktig. Og på lørdagene drakk de kaffe hjemme hos Sigrid, med stearinlys i vinduene og ullsokker på beina. «Her oppe prøver vi ikke å overleve mørketida,» forklarte Sigrid en lørdag. «Vi koser oss gjennom den. Det er en stor forskjell.»
Giulia følte seg bedre, men hun telte likevel dagene. Sigrid fortalte henne om soldagen, den dagen i januar da sola kommer tilbake over fjellene. Da samles folk ute for å se den, barna synger i skolegården, og alle bakeriene selger soldagsboller med gul vaniljekrem i midten. «Dere feirer at sola kommer opp? Hjemme tar vi det for gitt.» «Nettopp derfor feirer vi.»
Den tjueførste januar sto de på fjellet over byen sammen med flere hundre andre. Det var tjue minus, og folk trampet med beina for å holde varmen. Alle så mot sør, der himmelen ble rosa og så gyllen over toppene. Barn satt på skuldrene til foreldrene sine. Noen hadde med seg termos, andre hadde med hele familien.
Så kom den. Først bare en tynn, lysende kant over fjellet, så en halv sol. Folk begynte å rope og klappe, som om en fotballspiller hadde scoret. Giulia kjente noe varmt i ansiktet for første gang på to måneder. Hun lukket øynene og begynte å le, helt uten grunn. «Sigrid, se! Kjenner du det?» Men da hun snudde seg, sto Sigrid med tårer på kinnene. «Gråter du?» «Hvert eneste år. Trettifire år gammel, og jeg griner som en unge.» Hun tørket seg under øynene med votten og smilte skjevt. «Trodde du virkelig at jeg dro deg med på alt det der bare for din skyld? Dette er den første mørketida på mange år som jeg ikke har gruet meg til.»
Etter noen minutter gled sola ned bak fjellet igjen. Folk pakket sammen termosene og begynte å gå. Sigrid tok to boller ut av en papirpose og ga den ene til Giulia. Den var fortsatt litt lunken, og den gule kremen lyste i midten. Giulia tok en stor bit. Den smakte vanilje og kardemomme, og den smakte, tenkte hun, ganske mye som sol.