Mikrofonen var på
What it's about: Hilde, an engineer working from home in Stavanger, thinks she has muted herself in a Teams meeting and tells her partner what she really thinks of the new project name. The whole department hears it, and it turns out nobody, not even the boss, liked the name either.
Klokka var ett minutt over ni, og Hilde satt foran PC-en med en kopp kaffe og hodetelefonene på. Mandagsmøtet på Teams hadde akkurat begynt. Hele avdelingen var med, over førti personer. De fleste hadde skrudd av kameraet, så skjermen var full av små, runde bilder med initialer.
Hilde var ingeniør i et energiselskap i Stavanger. Siden i fjor hadde hun hatt hjemmekontor tre dager i uka. Hun jobbet ved stuebordet i leiligheten på Storhaug. Samboeren hennes, Njål, jobbet ved kjøkkenbordet, bare noen meter unna.
Hilde hadde jobbet med havvindprosjektet i nesten to år. Hun kjente hver eneste kabel og hvert eneste tall. Hele tiden hadde prosjektet hatt et enkelt navn: Havvind Nord. Alle brukte det, og alle forsto det. Men i det siste hadde det gått rykter om at ledelsen ville ha noe mer moderne. «Husk å skru av mikrofonen hvis du snakker til meg,» sa Njål fra kjøkkenet. «Du vet hva som skjedde med Espen på budsjettmøtet i fjor.» Hilde himlet med øynene. Hun hadde brukt Teams hver dag i fem år. Hun visste hvordan en mikrofon fungerte.
Sjefen hennes, Bård, delte skjermen sin. «Kan alle se presentasjonen? Fint. I dag har jeg store nyheter. Havvindprosjektet vårt har fått et nytt navn.» Han klikket videre. En stor, lilla logo fylte skjermen, med glitrende bokstaver: Synergix. Under sto det: Sammen mot fremtiden.
«Navnet er laget av et konsulentfirma i Oslo. Ledelsen er veldig fornøyd.» Hilde klikket på mikrofonknappen. Det trodde hun i hvert fall. Så snudde hun seg mot kjøkkenet. «Njål! Hør her. Prosjektet vårt skal hete Synergix.» «Synergix? Hva er det?» «Det høres ut som en krem mot fotsopp. Vi bygger vindmøller ute i Nordsjøen, ikke romskip. Hvorfor kan det ikke bare hete Havvind Nord? Og hvor mye har de betalt for dette?»
Njål lo høyt. Men Hilde hørte ikke lenger på ham. På skjermen hadde Bård sluttet å snakke. Det var helt stille i møtet. Hun så ned på mikrofonikonet. Det var ikke krysset over. Mikrofonen var på.
Hilde ble varm i hele ansiktet. Hun ville helst gjemme seg under bordet. Førti kolleger hadde hørt alt, og sjefen hennes også. Hun skrudde av mikrofonen, og denne gangen sjekket hun det tre ganger. «Njål, jeg tror jeg nettopp mistet jobben.»
Da skjedde det noe i chatten. Først kom én tommel opp. Så kom en ny, og en til. Noen skrev «haha». Noen skrev «ENIG». Snart kom det så mange meldinger at Hilde ikke rakk å lese dem. Så slo Tiril på mikrofonen sin. Tiril satt på kontoret i andre etasje og var den mest muntre i hele avdelingen. «Beklager, Bård, men jeg tenkte akkurat det samme. Fotsopp.»
Hilde holdt pusten. Bård satt helt stille i det lille vinduet sitt. Så tok han av seg brillene og gned seg i øynene. «Takk, Hilde. Jeg har sett på den logoen i to uker. Jeg har ikke turt å si noe. Den kostet tre hundre tusen kroner.» Nå var det flere som slo på mikrofonen, bare for å le.
Bård laget en avstemning i chatten. Alternativene var Synergix og Havvind Nord. Etter to minutter var svaret klart. Trettiåtte stemte på Havvind Nord. To stemte på Synergix. «Den ene stemmen kommer nok fra direktøren,» sa Bård. «Den andre var min. Jeg trykket feil.»
Resten av møtet gikk som vanlig, med tall, tidsplaner og en lang diskusjon om kabler. Hilde sa ikke et ord. Da hun endelig la på, kom Njål bort med en gul lapp. På lappen hadde han skrevet: MUTE? Han festet den midt på skjermen hennes.
En time senere plinget det i Teams. Det var en privat melding fra Bård. «Neste gang du sier noe så lurt, kan du gjerne gjøre det med vilje.»