Hyttetur med svigerfamilien
What it's about: Jonas spends his first Easter with girlfriend Ingrid's family at their mountain cabin and is determined to keep up on a 'short warm-up trip' with her super-fit parents. When he finally collapses in the snow, the Johansens turn out to be kinder than he feared.
Svigerfaren min hadde smurt skiene mine før jeg rakk å få på meg ullsokkene. Da jeg kom ut i gangen på hytta, sto de lent mot veggen, blanke og klare, og Torstein Johansen sto ved siden av dem med smørekorken i hånda, stolt som en kunstner. Klokka var ti over sju på skjærtorsdag. «God morgen, sjusover! Blå voks i dag. Dette blir en fin dag i løypa!»
Det var min første påske sammen med kjæresten min, Ingrid, og familien hennes. Vi hadde vært sammen i snart to år, men jeg hadde aldri vært med på den berømte familiehytta på fjellet. Ingrid hadde advart meg mens vi pakket bilen i Oslo. «Mamma og pappa er litt super-mosjonister,» hadde hun sagt med et lurt smil. «De liker å utnytte dagslyset.» Jeg hadde bare ledd. Jeg jogget tross alt to ganger i uka og spilte squash med kolleger. Hvor vanskelig kunne det være å gå litt på ski?
Frokosten besto av enorme mengder havregrøt. Svigermor Berit øste opp en tallerken til meg som kunne ha mettet et helt fotballag. «Hvor langt skal vi gå i dag?» spurte jeg forsiktig. «Å, bare en liten runde rundt Blåfjell. En fin oppvarmingstur.» Ingrid sendte meg et blikk jeg ikke klarte å tolke. Var det medlidenhet? Før jeg rakk å spørre, var vi ute i snøen. Jeg hadde fått låne et par ski som var litt for lange for meg, men Torstein insisterte på at gliden var det viktigste.
De første kilometerne gikk gjennom skogen på flatt terreng. Snøen hang tungt på grantrærne, og lufta var skarp og frisk. Jeg følte meg sterk. Dette går jo fint, tenkte jeg. Så begynte stigningen.
Familien Johansen hadde åpenbart bare to gir: raskt og raskere. Så snart vi kom opp på snaufjellet, økte Torstein og Berit tempoet. De gikk med lange, rytmiske tak som så helt uanstrengte ut, og Ingrid fulgte lett etter. Jeg, derimot, kjente at havregrøten lå som en stein i magen. «Henger du med, Jonas?» ropte Torstein over skulderen, uten å sakke farten. «Jada, det går fint!» løy jeg. Skiene gled bakover hver gang det ble bratt, så jeg måtte bruke armene mer enn beina. Melkesyra hopet seg opp i skuldrene.
Etter en time så jeg en varde langt der framme. Familien sto og ventet ved den, tilsynelatende uten å ha svettet en eneste dråpe. «Er det her vi skal spise lunsj?» spurte jeg håpefullt da jeg endelig tok dem igjen. «Nei, kjære deg,» sa Berit og lo hjertelig. «Dette er bare første passering. Nå skal vi rundt fjellet der bak, ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Vi må jo få noen kilometer i beina!»
Motet mitt sank som en stein. For meg var en skitur noe man gjorde for å komme seg fram til en solvegg der man kunne spise appelsin og Kvikk Lunsj. For svigerfamilien var det en ekspedisjon, en test av utholdenhet og karakter. Men jeg nektet å være den svake bygutten som ødela turen. Så jeg bet tennene sammen og satte den ene skia foran den andre, igjen og igjen. Rundt meg lå hvite vidder så langt øyet kunne se, men jeg så bare bakskiene til Ingrid.
I en bratt, isete nedoverbakke skjedde det som ikke skulle skje. Beina mine var så slitne at de ikke lenger lystret. Jeg prøvde å ploge, men skiene krysset hverandre, og jeg stupte forover med ansiktet rett i en snøfonn. Den ene skia løsnet og seilte videre nedover bakken uten meg.
Det ble helt stille. Så hørte jeg raske skitak som kom opp bakken igjen. Torstein var der på et øyeblikk. «Gikk det bra?» Stemmen hans var bekymret, ikke hånlig. Jeg karret meg opp. Brillene satt skjevt, og jeg hadde snø både i nakken og i ørene. «Jeg tror det. Jeg er bare … Jeg er helt utslitt.»
Der. Nå hadde jeg sagt det. Jeg forberedte meg på skuffelsen i blikkene deres. Men Berit smilte varmt og begynte å grave i sekken. «Vet du hva, Jonas? Det var nesten akkurat her jeg gikk tom for krefter første gang jeg var på tur med Torstein. Det er førti år siden, og han har fortsatt ikke noe begrep om tid og avstand.» «Unnskyld,» sa Ingrid og ga meg en klem. «Vi er litt miljøskadet, hele gjengen. Jeg burde ha sagt ifra at vi skulle ta det med ro.» «Er du sliten?» Torstein så oppriktig forbauset ut, nesten litt skyldig. «Jeg trodde vi holdt et rolig tempo. Men her er det en fin grop som gir le for vinden. Vi tar lunsjen her.»
Vi satte oss på sitteunderlagene. Aldri har en kopp kakao og en skive med svett gulost smakt bedre. Berit fant fram en Kvikk Lunsj og delte den i fire like store biter, med samme presisjon som Torstein smurte ski. Mens vi satt der, forsvant stresset. De dømte meg ikke. De var bare ekstremt glade i å gå på ski, og de hadde glemt at ikke alle er født med ski på beina. «Hvis du vil,» sa Torstein mens han skrelte en appelsin med lommekniven, «så tar vi den korte veien hjem. Da blir det mer tid til badstue og en kald pils på hytteveggen.» «Det høres ut som verdens beste forslag.»
Resten av turen gikk i et roligere tempo. Lårene mine brant for hvert tak, men da jeg så hytta mellom trærne, kjente jeg en enorm mestringsfølelse. Jeg hadde ikke imponert noen med farten eller teknikken, men jeg hadde ikke gitt opp før kroppen sa stopp.
Den kvelden, etter en lang runde i badstua og lammelår til middag, satt vi foran peisen. Jeg var så støl at jeg knapt klarte å reise meg fra stolen. Torstein løftet glasset. «Du gjorde en god innsats i dag, Jonas. Det er ikke alle som holder følge med oss opp de bakkene der.» «Takk. Men i morgen tror jeg at jeg tar ansvaret for hytteveggen.» «Så du blir ikke super-mosjonist likevel?» spurte Ingrid. «Jo da,» sa jeg og strakk meg etter den siste Kvikk Lunsjen på bordet. «Bare i en annen øvelse.» Torstein lo så han måtte sette fra seg glasset, og Berit la en ny Kvikk Lunsj på armlenet mitt.