Hvem tok pinnekjøttet?
Show quick summaryHide summary
What it's about: On Christmas Eve morning in Ålesund the pinnekjøtt has vanished from its soaking bucket on the balcony, and Nnamdi from Nigeria, spending his first Christmas with his girlfriend's family, listens to the theories: seagulls, the neighbour's cat, the teenage son. He follows wet drops, missing birch sticks and a missing pot to the culprit two floors down, and decides what kind of detective he wants to be.
Nnamdi hadde fått mange forklaringer på norsk jul før han kom til Ålesund, men ingen hadde forberedt ham på pinnekjøttet. Kjæresten hans, Eirin, hadde vist ham det kvelden før: tørkede, saltede ribber av lam, som lå i en stor bøtte med vann på balkongen til foreldrene hennes. Kjøttet måtte ligge i vann i over et døgn for at saltet skulle trekke ut, og det var mora, Elsa, som hadde ansvaret. Hun hadde lagt et tungt lokk på bøtta og en murstein oppå lokket, på grunn av måkene.
Om morgenen på julaften ble hele leiligheten vekket av et skrik. Elsa sto i balkongdøra i morgenkåpe og pekte. Mursteinen lå der den skulle ligge. Lokket lå der det skulle ligge. Men i bøtta var det bare vann.
«Den er borte! Fire kilo pinnekjøtt, og det er julaften!»
Familien samlet seg i stua, og alle hadde en teori. Faren, Halvdan, var sikker på at det var måkene. Han hadde bodd i Ålesund hele livet, og han mente at måkene der var smartere enn folk flest.
«De åpner søppeldunker. De stjeler pølser rett ut av hånda på turister. Et lokk er ingenting for dem.»
«Og så la de mursteinen tilbake etterpå? Høflige måker, Halvdan. Jeg tror det var katten til naboen.»
Eirin mistenkte lillebroren, som var seksten og alltid sulten. Men han lå fortsatt og sov med døra lukket, og han hadde aldri i sitt liv stått opp før ni frivillig. Så så alle på Halvdan, som hver jul sa at ribbe var bedre enn pinnekjøtt.
«Ikke se på meg! Jeg har et alibi. Jeg sov.»
«Det er ikke et alibi, pappa. Det er bare det du sier.»
Nnamdi sa ingenting. Han var ingeniør, og han likte å se på detaljer før han trakk konklusjoner. Mens de andre kranglet, gikk han ut på balkongen igjen. Lokket var helt tørt på oversiden, og det var ingen fjær, ingen klør og ingen spor i snøen på rekkverket. En måke ville ikke ha lagt en murstein tilbake, og en katt kunne ikke løfte den.
Inne i gangen fant han neste spor. Fra balkongdøra og bort til inngangsdøra gikk en rad med små vanndråper, som om noen hadde båret noe vått gjennom leiligheten. Ved døra sto en papirpose som han hadde sett kvelden før. Den hadde vært full av tynne bjørkepinner. Nå var den tom.
«Hvorfor heter det egentlig pinnekjøtt?»
«Fordi man damper kjøttet på bjørkepinner i bunnen av gryta. Hvorfor spør du om det nå?»
«Fordi pinnene også er borte. Og den store, gamle gryta som sto i skapet i går kveld.»
Det ble stille i stua. En tyv som bare var sulten, tok ikke med seg gryta og pinnene. Den som hadde gjort dette, hadde tenkt å lage middag. Og den som hadde gjort det, hadde hatt nøkkel. Nnamdi så at dråpene på gulvet hadde dryppet helt ut i trappa, og at de gikk nedover. Han fulgte dem to etasjer ned, til døra der bestefaren til Eirin bodde.
Torgeir åpnet før Nnamdi rakk å banke. Han var åttiseks år og hadde et rutete forklede over den hvite skjorta. Bak ham, på komfyren, sto den store gryta, og det luktet allerede lam og bjørk.
«Så det var du som fant meg. Jeg trodde det skulle bli Halvdan, men han har aldri vært særlig flink til å se.»
«Hvorfor tok du det?»
Torgeir satte seg tungt ned på en kjøkkenstol. Han fortalte at kona hans, Olaug, hadde laget pinnekjøttet til familien hver julaften i femtito år. Hun døde i mars. Elsa hadde tatt over alt i år, og hun gjorde det sikkert bra, men han hadde ikke klart å sitte og se på.
«Jeg ville bare gjøre det én gang til, slik hun gjorde det. Men jeg ville ikke at de skulle synes synd på meg. Kan du forstå det?»
Nnamdi tenkte på sin egen bestemor i Enugu og på gryta hennes med peppersuppe, som ingen i familien hadde turt å lage etter at hun døde. Han nikket. Så gikk han opp igjen.
«Jeg har løst saken. Det var måkene.»
Halvdan jublet, og Elsa ristet på hodet. Eirin så lenge på kjæresten sin, men hun sa ingenting. Klokka fem ringte det på døra, og der sto Torgeir med den store gryta i hendene og forkledet fortsatt på. Han sa at han hadde funnet den i trappa, og at det luktet som om den var ferdig. Elsa løftet på lokket, og så kjente hun igjen lukten. Hun sa ikke et ord, men hun ga faren sin en lang klem, og det var nok til at Nnamdi skjønte at saken ikke var helt så hemmelig som han trodde.
«Jeg sa jo at måkene i Ålesund er flinke. Men at de kan lage mat, det hadde jeg ikke trodd.»