Første dag i barnehagen
What it's about: Farid has packed the bag three times for his two-year-old daughter Yasmin's first day of 'tilvenning' in kindergarten. He is sure she will cry, but she runs straight to the sandbox and never looks back, while he hovers by the fence all day. In the car afterwards he is the one who cries, and when his wife asks by text if Yasmin cried, he answers truthfully: no.
Farid hadde pakket sekken tre ganger. Bleier, skiftetøy, regntøy, smokk, en bamse og en banan. Alt var med. Datteren hans, Yasmin, var to år, og i dag skulle hun begynne i barnehagen.
I bilen snakket Farid hele tiden. «Det blir fint, Yasmin. Det er mange barn der. Og pappa er med deg hele dagen.» Yasmin sang en sang og så ut av vinduet. Hun var ikke nervøs. Det var Farid. Hendene hans var våte på rattet.
I barnehagen møtte de Ingrid-Marie. Hun jobbet på avdelingen til Yasmin. «Velkommen! Den første uka kaller vi tilvenning. Da er pappa med, og vi tar det helt rolig.» «Hun er litt sjenert,» sa Farid. «Hun kommer nok til å gråte.» «Det er helt normalt. Vi har god tid.»
Men Yasmin gråt ikke. Hun så sandkassa. Der satt to andre barn med røde spader. Yasmin slapp hånda til pappa og løp rett bort til dem. Hun satte seg ned og begynte å grave. Hun så seg ikke tilbake.
Farid sto ved gjerdet med sekken i hånda. Han ventet. Kanskje hun ville ha banan? Kanskje hun ville ha bamsen? Nei. Hun ville ha en spade. «Du kan sette deg inne og drikke en kopp kaffe, hvis du vil.» «Nei takk. Jeg står her. I tilfelle.»
Dagen gikk. Yasmin spiste lunsj med de andre barna. Hun sov i vogna ute i to timer. Hun falt i sanda, reiste seg og gravde videre. Farid tok bilder av alt. Han tok nesten to hundre bilder.
«Det har gått kjempefint,» sa Ingrid-Marie klokka to. «I morgen kan du kanskje gå en tur alene. Bare en time.» Farid nikket. «Så bra.» Stemmen hans var litt rar.
På vei hjem sovnet Yasmin i bilstolen. Farid parkerte utenfor huset og slo av motoren. Men han gikk ikke ut. Han satt og så på den lille jenta i speilet. Hun hadde sand i håret og et lite smil. Så begynte Farid å gråte.
Mobilen plinget. Det var en melding fra Eline, kona hans. Hun lurte på hvordan det hadde gått, og om Yasmin hadde grått. Farid tørket øynene og skrev tilbake: «Nei. Yasmin gråt ikke.»