Det hemmelige rommet
What it's about: While clearing out the old history section during a renovation, librarian Elias opens a hidden room behind a bookcase. It holds books that were banned during the occupation and a notebook showing that a librarian, Birgit, secretly lent them out throughout the war, and Elias decides not to tell his boss until he has finished reading.
Den massive eikehylla ville ikke rikke seg, uansett hvor hardt Elias dyttet. Han hadde jobbet på biblioteket i Lillehammer i over ti år, og han hadde alltid mislikt oppussing. Det var støvete, bråkete og slitsomt. Hele sommeren hadde biblioteket vært stengt, fordi kommunen hadde bestemt at bygningen skulle moderniseres. Elias hadde fått ansvaret for å tømme den gamle historieavdelingen, som lå innerst i det mørkeste hjørnet av bygget. Selv om han elsket bøker, var han lei av å bære tunge kasser opp og ned trappene.
Klokka var nesten ni om kvelden. Snekkeren Kai sto i døra med verktøykassa i hånda. «Jeg stikker nå. Den hylla må bort før malerne kommer på mandag.» «Den sitter fast. Jeg har prøvd i en halvtime.» «Da har noen skrudd den fast i veggen. Rart, egentlig. Hvem skrur fast en bokhylle full av gamle leksikon?» «Noen som var redd for at folk skulle låne dem,» sa Elias tørt. Kai lo. «Jeg tar den med brekkjern i morgen tidlig. Ikke bli her hele natta.» Døra slo igjen bak ham, og det ble helt stille i bygningen.
Elias ble stående og se på hylla. Den dekket hele veggen fra gulv til tak og var full av støvete leksikon som ingen hadde åpnet på flere tiår. Irritert sparket han i sokkelen. Da hørte han et skarpt klikk, som om en lås ble åpnet. Langsomt svingte hylla utover, som en tung dør. Elias skvatt tilbake og holdt pusten. Bak den var det ingen vegg, bare et mørkt hull. «Hva i all verden …»
Han slo på lommelykten på mobilen og gikk forsiktig inn. Rommet var neppe større enn et kott. Luften var tørr og tung og luktet av gammelt papir og lær. Midt på gulvet sto et enkelt trebord og en stol, og langs veggene var det smale hyller fulle av bøker. Elias trakk ut en av dem. Den hadde bibliotekets gamle stempel på innsiden av permen, men over stempelet hadde noen skrevet med blyant: «Fjernet fra utlånet, 1941».
Det samme sto i den neste boka, og i den neste. Elias kjente igjen noen av forfatterne fra skolen. Han visste at okkupasjonsmakten under krigen hadde gitt bibliotekene lister over bøker som skulle bort, og at mange av dem hadde blitt brent. Disse hadde tydeligvis ikke blitt det.
På bordet lå en tynn notatbok med blå perm. På første side sto det et brev, skrevet med sirlig håndskrift. «Til den som finner dette rommet. I 1941 fikk jeg beskjed om å brenne disse bøkene. Jeg sa at jeg hadde gjort det. Det er den eneste løgnen jeg har fortalt i dette huset. Jeg vet fortsatt ikke om det var mot eller dumskap. Kanskje du vet det. Birgit Hauge, bibliotekar, 1978.»
Resten av boka var ikke et brev, men en protokoll. Side etter side var fylt med datoer, boktitler og forbokstaver. Det tok en stund før Elias forsto hva han så på. Birgit hadde ikke bare gjemt bøkene. Hun hadde lånt dem ut, i all hemmelighet, gjennom hele krigen. De fleste lånene var krysset av som levert. Ved enkelte forbokstaver sto det bare et lite kors, og ingen dato for når boka kom tilbake.
Elias satte seg på den gamle stolen. «Hva var det du drev med, Birgit?» mumlet han. Han tenkte på kvinnen som hadde sittet akkurat her, med døra låst og lyset skrudd ned. Hvis hun hadde blitt oppdaget, kunne hun ha mistet jobben, eller havnet i fengsel. Likevel hadde hun valgt å ta vare på ordene, og på dem som trengte dem.
Mobilen summet i lomma. Det var sjefen hans, Vibeke. «Hei, Elias. Er du fortsatt på jobb? Hvordan går det med historieavdelingen? Rekker vi å male på mandag?» Elias så på hyllene rundt seg. Han åpnet munnen for å fortelle alt, men lukket den igjen. «Det går fint. Men jeg trenger kanskje en dag ekstra. Det er mer her enn jeg trodde.» «Greit, ta den tida du trenger.» Etterpå sendte han en kort melding til Kai: «Ikke rør hylla i morgen. Jeg har løst det.»
Han ble sittende i det lille rommet i flere timer. Han glemte at han var sliten, og han glemte at han burde gå hjem. For første gang på lenge føltes jobben hans viktig. Et bibliotek var ikke bare et sted der folk lånte bøker, tenkte han. Det var et sted som tok vare på det noen ville at alle skulle glemme.
Da han endelig reiste seg, tok han med seg notatboka og den første boka på Birgits liste. Han skjøv hylla på plass bak seg og hørte det samme lille klikket. Han skulle fortelle Vibeke om rommet. Bare ikke helt ennå. Først måtte han lese ferdig.