Den stjålne sykkelen
What it's about: Student Mikkel comes out of the library at Blindern to find the lock on his late grandfather's bike cut. With a caretaker's tip, a friend and a lost pedal reflector, he tracks the thief to a tram stop, only to find a panicking nineteen-year-old late for a job interview.
Mikkel hadde lest om den franske revolusjonen i fire timer i strekk da han endelig slo igjen boka og pakket sekken. Eksamen var på fredag, og hodet hans var fullt av årstall, konger og revolusjonære. Nå ville han bare sykle hjem til hybelen på Sogn, koke en stor kjele pasta og ikke tenke på Robespierre resten av kvelden.
Sykkelen sto i stativet bak Frederikke-bygningen, der den alltid sto. Det var en blå terrengsykkel, verken ny eller spesielt dyr, men for Mikkel var den verdt mer enn noe annet han eide. Han hadde fått den av bestefaren sin for to år siden, bare noen måneder før bestefaren døde. Derfor låste han den alltid, og han parkerte den alltid et sted med mye folk og godt lys.
Da han rundet hjørnet, stoppet han brått. Hjertet hans hoppet over et slag. Plassen der sykkelen skulle stå, var tom. På bakken lå låsen hans, klippet over på midten. «Nei,» hvisket han. «Nei, nei, nei. Ikke den.»
Han plukket opp låsen og snudde den i hånda. Han var både sint og fortvilet på en gang. Det var midt på ettermiddagen, og det myldret av studenter overalt. Noen måtte ha sett noe. Et øyeblikk tenkte han at han burde gå hjem og melde tyveriet på nettet, slik man skal. Men han visste hvor mange stjålne sykler som aldri blir funnet igjen. Han bestemte seg for å leke detektiv, i hvert fall en liten stund.
Litt lenger bort sto en vaktmester i blå kjeledress og tømte en søppelkasse. Mikkel løp bort til ham. «Unnskyld! Sykkelen min er nettopp blitt stjålet fra stativet der borte. Har du sett noen som har oppført seg mistenkelig?» Vaktmesteren, en eldre mann med grått skjegg og navnet Ole Petter brodert på brystlomma, klødde seg på haken. «Det går jo tusen folk forbi her hver dag, vet du. Men vent nå litt. For et kvarters tid siden sto det en ung fyr og trippet ved stativet. Han så seg over skulderen hele tida. Knallrød hettegenser, med hetta godt over hodet. Jeg la merke til ham nettopp fordi han var så rød.» «Så du hvor han gikk?» «Mot parken, tror jeg. Og han syklet ikke, han trillet sykkelen. Jeg tenkte at han kanskje hadde punktert.»
Mikkel takket og begynte å løpe. Mens han løp, tenkte han så det knaket. Hvis tyven trillet sykkelen, kunne han ikke ha kommet særlig langt. Kanskje hadde kjedet hoppet av. Kanskje var setet for høyt for ham. Uansett ga det Mikkel et lite håp.
Ved inngangen til parken kom en kjent skikkelse gående mot ham med ørepropper i ørene. Det var Ylva, som han hadde seminar sammen med. «Ylva!» Hun tok ut øreproppene. «Hei! Hvorfor løper du som om du har sett et spøkelse?» «Noen har stjålet sykkelen min. En fyr i rød hettegenser. Har du sett ham?» Ylva sperret opp øynene. «Rød hettegenser? Ja, faktisk. Det satt en fyr på benken ved dammen for fem minutter siden. Han fiklet med kjedet på en blå sykkel. Jeg trodde bare han reparerte sin egen.» «Det er min!» «Men hør her, Mikkel. Du bør ringe politiet, ikke løpe etter ham selv. Hva om han blir sint?» «Jeg skal bare se hvor han går. Jeg lover å ikke gjøre noe dumt.» Ylva himlet med øynene, men hun ble med likevel.
Da de kom fram til dammen, var benken tom. Mikkel kjente skuffelsen som en klump i magen. Så fikk Ylva øye på noe i gruset ved stien. «Er ikke dette fra en sykkel?» Mikkel bøyde seg ned. Det var den oransje refleksen fra pedalen hans. Den hadde vært løs i flere uker, og han hadde tenkt å skru den fast. Nå var han glad for at han ikke hadde gjort det. Og stien herfra førte bare ett sted: opp til trikkestoppet ved Forskningsparken. «Han skal ta trikken,» sa han.
De løp opp bakken. På holdeplassen sto en liten gruppe mennesker og ventet. Helt ytterst, lent mot glassveggen på leskuret, sto en blå terrengsykkel. Ved siden av den sto en gutt i knallrød hettegenser og så på klokka.
Mikkel kjente adrenalinet pumpe. Han gikk rolig, men bestemt bort til sykkelen og la hånda på setet. Gutten var yngre enn han hadde trodd, kanskje atten eller nitten år. «Unnskyld. Jeg tror det der er sykkelen min.» Gutten skvatt til og snudde seg. «Hva? Nei, den er … Jeg skulle bare låne den.» Mikkel holdt opp den overklipte låsen. «Man klipper ikke over en lås for å låne en sykkel. Det kalles tyveri.» Flere av folkene på holdeplassen hadde snudd seg for å se. En eldre dame trakk veska si litt nærmere. Gutten ble rød i ansiktet, nesten like rød som genseren. «Jeg mistet bussen. Jeg skal på jobbintervju om tjue minutter, og hvis jeg kommer for sent, får jeg ikke jobben. Jeg skulle sette den tilbake etterpå. Ærlig.» «Med en klippet lås?» spurte Ylva tørt.
Akkurat da kom trikken rundt svingen, og dørene åpnet seg rett foran dem. Gutten så på trikken, så på Mikkel og så på sykkelen. Så hoppet han inn, og dørene lukket seg bak ham. Gjennom vinduet så Mikkel ham synke ned på et sete og trekke hetta over ansiktet. «Skal du ikke anmelde ham?» «Jeg vet ikke engang hva han heter.» Han så etter trikken som forsvant nedover mot byen. «Men jeg håper faktisk at han rekker intervjuet.» «Du er altfor snill, vet du det?»
Mikkel gikk nøye over sykkelen. Det var noen nye riper i lakken, setet var skrudd altfor langt ned, og refleksen lå i jakkelomma hans. Ellers var den hel. Han pustet lettet ut og skrudde setet opp igjen.
Dagen etter gikk han rett fra forelesningen til en sykkelbutikk på Bislett og ba om den tykkeste låsen de hadde. Ekspeditøren la en svær kjettinglås på disken og forklarte at den var godkjent av forsikringsselskapene, og at ingen vanlig boltekutter ville klare å klippe den. Mikkel betalte, hengte låsen over skulderen og syklet hjem. Den veide nesten like mye som sykkelen. Utenfor hybelen låste han sykkelen fast til et gjerde og klappet setet, slik bestefaren pleide å klappe hesten sin på gården. «Nå blir du her, du,» mumlet han.