Dagboka fra 1944
Show quick summaryHide summary
What it's about: Clearing out her late grandmother's post-war house in Honningsvåg, architect Frida finds the diary Ragna kept at fourteen during the forced evacuation and burning of Finnmark in 1944. It reveals that Ragna never boarded the evacuation boats as she always claimed, but hid in a mountain cave with her father and watched the town burn, leaving only the church standing.
Huset i Honningsvåg var bygget i 1949, etter en standardtegning fra Husbanken, og Frida Nygård så det med en gang hun kom inn døra. Hun var arkitekt i Oslo og hadde skrevet en hel masteroppgave om gjenreisningshusene i Finnmark: de enkle, praktiske husene med saltak og små vinduer som ble bygget i tusenvis etter krigen, da landsdelen skulle reises fra asken. Men hun hadde aldri tenkt på at hun hadde vokst opp med å besøke ett av dem hver sommer.
Bestemora hennes, Ragna, hadde dødd i april, nittiseks år gammel. Nå var Frida og mora, Kirsten, kommet nordover for å rydde huset før det skulle selges. De hadde holdt på i tre dager. Det meste var lett å ta stilling til: kjøkkentøy til loppemarkedet, klær til Fretex, bøker til biblioteket. Det vanskelige lå på loftet.
Der, bak en kasse med julepynt, fant Frida en rusten kakeboks. Inni lå en liten notatbok med voksduk på permene, og på den første siden sto det med et barns forsiktige håndskrift: «Ragna Hansen, 14 år. Dagbok.» Den første datoen var 12. oktober 1944. «Mamma, visste du at bestemor skrev dagbok i krigen?» «Nei.» Kirsten satte seg ned på en kasse og tok av seg brillene. «Hun snakket aldri om krigen. Hvis vi spurte, sa hun bare at de reiste sørover med båt, at det var kaldt, og at de kom hjem igjen. Det var hele historien.»
De leste den sammen ved kjøkkenbordet, side for side, mens det ble mørkt ute. De første sidene handlet om skole og vær og en gutt som het Leif, som hadde sett på henne i kirka. Kirsten stoppet ved navnet og lo, for første gang den dagen. «Leif. Bestefar het Leif.» «Tror du det var ham?» «Han var fra Honningsvåg, og han var to år eldre enn henne. Han sa alltid at han hadde hatt et godt øye til henne siden folkeskolen. Vi trodde han overdrev.»
Så forandret tonen seg. Det gikk rykter om at russerne hadde tatt Kirkenes, og at tyskerne trakk seg tilbake vestover. I slutten av oktober kom ordren: Hele Finnmark skulle tømmes for folk. Alle skulle evakueres sørover, og det som ble liggende igjen, skulle brennes, slik at russerne ikke skulle finne noe å bo i eller leve av.
Ragna skrev at mora hennes gråt mens hun pakket, og at de bare fikk ta med seg det de kunne bære. Hun skrev om båtene som lå ved kaia, så fulle av folk at det ikke var plass til å sitte. Og så, den sjette november, skrev hun noe Kirsten måtte lese to ganger.
Pappa sier at han ikke reiser. Mamma og de små skal gå om bord i morgen, men han og jeg skal bli. Vi skal bo i hula i fjellet sammen med Johansen-familien til tyskerne har dratt. Han sier at noen må være her når vi skal bygge opp igjen. Jeg sa ikke nei. Jeg vet ikke om jeg burde ha gjort det.
«Det stemmer ikke. Det eneste hun noen gang sa, var at de reiste med båt. Alle sammen.» «Kanskje hun bare fortalte det som var lettest å fortelle.» «Men hvorfor ville faren hennes bli igjen? Med et barn?» «Han var fisker, var han ikke? Hvis han reiste, hadde han verken båt eller hus å komme tilbake til. Kanskje han trodde at det var tryggere å bli enn å miste alt.»
De neste sidene var skrevet med en annen blyant, med mindre bokstaver, som om papiret måtte spares. Ragna beskrev hula, som var kald og våt og luktet røyk. Hun beskrev hvordan de fisket om natta og gjemte seg om dagen, og hvordan de holdt pusten da tyske soldater gikk forbi nedenfor. Og hun beskrev den kvelden de så Honningsvåg brenne. Hun hadde stått i åpningen til hula og sett husene ta fyr ett etter ett, skolen, butikken, huset der hun var født. Til slutt sto det bare én bygning igjen: den lille hvite kirka.
Frida måtte legge fra seg boka. Hun visste dette, på en måte. Hun hadde lest om tvangsevakueringen i bøker og artikler, om de femti tusen som ble sendt sørover, og om de mange tusen som nektet og gjemte seg i fjellet, i gammer og huler, gjennom en hel polarvinter. Hun visste at de fleste husene i Finnmark og Nord-Troms var blitt brent. Men hun hadde aldri forestilt seg en fjortenåring med en blyant i en fuktig fjellhule, som telte husene som forsvant. «Jeg har vært sint på henne, vet du. I mange år. Hun var så stille og så streng. Hun klaget aldri, og hun lot ingen andre klage heller. Jeg trodde det var fordi hun ikke brydde seg.» «Og nå?» «Nå tror jeg hun brydde seg så mye at hun ikke tålte å snakke om det.»
Den siste delen av dagboka var skrevet våren 1945. Tyskerne hadde trukket seg ut av Finnmark, og folk begynte å komme tilbake. Det fantes ingen hus å komme tilbake til. Familiene laget seg husly i telt, i båter og i jordgammer. Den aller siste siden var datert 17. juni 1945.
Vi sover i kirka nå, tolv familier på gulvet foran alteret. Mamma og de små kom med båten i dag. Pappa gråt da han så dem. Jeg har aldri sett ham gråte før. I morgen skal vi begynne å bygge.
Neste formiddag gikk Frida og Kirsten bort til kirka. Den sto på samme sted som alltid, liten og hvit, med det spisse tårnet mot den grå himmelen. Den hadde vært der i alle somrene Frida hadde vært i Honningsvåg, og hun hadde aldri gått inn. Nå satte de seg på den fremste benken. Det luktet tre og stearinlys. Gulvet foran alteret var slitt og blankt, laget av brede, grå planker. «Tror du det var her hun lå?» «Et sted her, i hvert fall.» Kirsten reiste seg langsomt, gikk fram og satte seg på huk ved alteret. Hun la hånda flatt mot plankene, slik man legger en hånd på en skulder. Frida ble sittende på benken med dagboka i fanget. Gjennom vinduet kunne hun se gjenreisningshusene oppover lia, rad etter rad, med saltak og små vinduer, akkurat slik de hadde blitt tegnet.