Brevet i boka
Show quick summaryHide summary
What it's about: In the book town of Fjærland, Mexican nurse Carmen buys a second-hand novel and finds a love letter from 1974 asking a woman called Ragna to meet the writer at the ferry quay. The old bookseller who sold it turns out to have written it, and he has believed for fifty years that she said no, but Carmen discovers that Ragna never opened the book.
Fjærland er en liten bygd innerst i en fjord i Sogn, med høye fjell og en blå bre over seg. Om sommeren er bygda full av brukte bøker. De står i gamle naust, på ferjekaia, i det gamle postkontoret og på hyller langs veien. Det er derfor stedet blir kalt Bokbyen.
Carmen hadde jobbet som sykepleier i Sogndal i to år. Hun kom fra Mexico, og hun elsket å lese. En søndag i juni kjørte hun til Fjærland alene. Hun hadde tenkt å kjøpe én bok. Etter to timer hadde hun sju i veska.
Den siste boka fant hun i et lite, rødt naust nede ved vannet. Bak disken satt en høy, tynn mann med hvitt hår og briller i en snor rundt halsen. Han sa nesten ingenting, men han smilte da hun betalte tjue kroner for en gammel norsk roman med blått omslag.
Senere, på en benk ved fjorden, åpnet Carmen boka. Mellom side tolv og tretten lå en gulnet konvolutt. Den var ikke lukket. Inni lå et brev, skrevet med fin, skrå håndskrift.
Kjære Ragna. Jeg har prøvd å si det i hele sommer, men jeg tør ikke. Derfor skriver jeg det her. Hvis du vil, venter jeg på ferjekaia på lørdag klokka fire. Hvis du ikke kommer, skal jeg forstå det. Eilif. Fjærland, august 1974.
Carmen leste brevet tre ganger. Hun var nysgjerrig, men hun følte seg også litt flau, som om hun hadde åpnet noe som ikke var hennes. Hvem var Ragna? Og kom hun til ferjekaia? Den gangen kunne man bare komme til Fjærland med båt, så ferjekaia var midt i bygda.
Hun gikk inn på kafeen ved hotellet for å få en kopp kaffe. Damen bak disken het Torhild. Hun hadde et stripete forkle og så ut som en som visste alt om alle. Carmen viste henne konvolutten.
«Ragna? Det må være Ragna Haugen. Hun flyttet inn på omsorgssenteret i mai og ga bort alle bøkene sine. Det kom mange kasser ned til naustene.»
«Og Eilif? Vet du hvem han er?»
Torhild så lenge på Carmen. Så pekte hun ut av vinduet, mot det lille røde naustet.
«Du har nettopp kjøpt en bok av ham.»
Carmen gikk tilbake til naustet med hjertet i halsen. Eilif satt på samme sted. Hun la brevet på disken uten å si noe. Han tok på seg brillene og leste. Hendene hans begynte å skjelve.
«Jeg sto på ferjekaia fra klokka fire til klokka ni. Hun kom aldri. Jeg trodde at det var svaret hennes.»
«Ga du henne boka?»
«Ja. På sommerfesten. Hun takket og rødmet, og så gikk hun hjem. Etterpå snakket vi aldri om det. Hun var høflig, og jeg var for stolt.»
Carmen tok opp boka. Den så helt ny ut. Ryggen hadde ingen merker, og sidene var stive. Hun hadde lest mange bøker, og hun visste hvordan en lest bok så ut.
«Eilif, jeg tror ikke at hun sa nei. Jeg tror at boka er ulest. Hun fant aldri brevet.»
Eilif satt helt stille. Ute ropte en måke, og en båt la til ved kaia. Han så ut over fjorden en lang stund.
«Det kom hundrevis av bøker fra huset hennes. Jeg satte dem rett på hylla uten å se på dem. Femti år, og så selger jeg mitt eget brev for tjue kroner.»
«Det er ikke for sent. Ikke hvis du rekker å gi henne brevet på nytt.»
Neste dag skrev Eilif et nytt brev, med den samme skrå håndskriften. Carmen leverte det på omsorgssenteret på vei til jobb. Hun la det forsiktig mellom side tolv og tretten i den gamle boka, slik at det skulle være det samme brevet. Nesten det samme. Datoen var ny.
Lørdag klokka fire kjørte Carmen til Fjærland igjen. Hun parkerte et stykke unna for ikke å forstyrre. Nede ved ferjekaia, på benken ved vannet, satt en tynn mann i brun vest. Ved siden av ham satt en liten dame med en rullator og en bok med blått omslag i fanget. Hun hadde lest til side tretten.