Arv eller miljø?
What it's about: Håvard, an Oslo lawyer, meets Steinar, the identical twin he never knew about, at Café Engebret. As they compare a carpenter's life in Ålesund with his own, they hunt for what genes and upbringing each explain, and find more in common than either expected.
Håvard hadde flyttet på saltbøssa tre ganger før han skjønte at han gjorde det. Han satt ved et bord innerst i hjørnet på Café Engebret, med ryggen mot veggen og blikket festet på døra. Han var trettiseks år gammel og partner i et anerkjent advokatfirma. I retten var han kjent for å holde hodet kaldt, uansett hvor mye som sto på spill. Men dette møtet kunne ikke forberedes med lovbøker og notater. Om noen minutter skulle han møte broren sin for første gang.
For to måneder siden hadde han sendt inn en spyttprøve til et DNA-firma, mest av nysgjerrighet. Svaret kom i en e-post med en emnelinje han aldri ville glemme: «Nær slektning funnet». Etter noen hektiske uker med telefoner og gamle arkiver var sannheten kommet fram. At han var adoptert, hadde han alltid visst. Det han ikke hadde visst, var at han hadde en tvillingbror. De var blitt skilt ved fødselen på grunn av en administrativ feil, og ingen av adoptivfamiliene hadde fått vite om den andre.
Døra gikk opp, og en høy, bredskuldret mann kom inn. Håvard glemte å puste. Det var som å se seg selv i et speil som viste et annet liv. Mannen hadde de samme mørke øynene og den samme skarpe kjevelinjen. Men der Håvard var glattbarbert og kledd i skreddersydd dress, hadde denne mannen skjegg, tykk ullgenser og slitte arbeidsbukser. Håret var lengre og rufsete, som om han kom rett fra en båt.
«Håvard?» spurte mannen nølende. Han snakket en bred sunnmørsdialekt, og stemmen var litt dypere enn Håvards egen. «Steinar.» Håvard reiste seg, og de tok hverandre i hånda. Håndtrykket til Steinar var hardt og ru etter mange år med fysisk arbeid. Håvards hender var myke og vant til tastatur og papirer. «Så fint at du kom. Jeg har tatt meg den frihet å bestille kaffe til oss begge. Jeg håper det er i orden.» «Så lenge den er svart og sterk, så.» Steinar smilte, og Håvard kjente igjen smilet. Det var skjevt, med den ene munnviken høyere enn den andre. Det var hans eget.
Først holdt de seg til trygge temaer. Steinar fortalte at han var tømrer i Ålesund, gift og hadde to hunder. Han var glad i jakt, fiske og alt som foregikk utendørs. Foreldrene hans hadde hatt dårlig råd, men det hadde aldri manglet på kjærlighet eller frihet. Håvard fortalte på sin side om en oppvekst på vestkanten i Oslo med to foreldre som begge var professorer. Barndommen hans hadde vært fylt med fiolintimer, leksehjelp og høye forventninger. Nå bodde han alene i en leilighet på Tjuvholmen og brukte fritida på opera og litteratur.
«Vi er jo rene motsetninger,» sa Steinar og lente seg tilbake. «Jeg bygger hus, du bygger argumenter. Du er kultur, jeg er natur.» «På overflaten, ja. Man kan vel si at vi er et skoleeksempel på hvor stor betydning miljøet har. Hadde jeg vokst opp i Ålesund, hadde jeg sannsynligvis også blitt tømrer.» «Tror du det?» Steinar så skeptisk ut. «Jeg har aldri klart å sitte stille. På skolen gikk bøkene rett over hodet på meg, jeg måtte ha noe i hendene. Er ikke det noe som ligger i blodet?»
Håvard tenkte seg om. Så innrømmet han noe han sjelden sa høyt. «Jeg blir rastløs når jeg sitter på kontoret hele dagen. Det har jeg alltid kompensert for ved å trene hardt, nesten for hardt. Kanskje den uroen er noe vi har arvet.»
Etter det ble samtalen en slags etterforskning. De begynte å lete etter likheter som ikke kunne forklares med oppveksten. Det viste seg at begge var livredde for edderkopper. Begge nøs når de så rett mot sola. Begge hadde et temperament som kunne blusse opp på et sekund, men som la seg like fort. Hver gang de fant noe nytt, lo de litt vantro, som om noen hadde lurt dem.
«Hva med musikk? Selv er jeg mest glad i klassisk og jazz.» «Rock og country,» svarte Steinar. «Der vant nok miljøet. Men jeg spiller gitar. Gjør du?» Håvard sperret opp øynene. «Nei, men jeg spilte cello i ti år. Så vi har begge en musikalsk åre, selv om den har tatt helt forskjellige retninger.»
Jo mer de snakket, desto mer sammensatt ble bildet. De løste problemer på nøyaktig samme måte. Når Steinar skulle bygge en vanskelig takkonstruksjon, og når Håvard skulle forberede et komplisert forsvar, delte begge problemet opp i små biter og tok dem én etter én. «Det er som om maskinvaren er den samme,» sa Håvard ivrig. «Måten vi tenker på, temperamentet, kroppen. Programvaren, derimot, altså verdiene, interessene og yrkesvalget, er lagt inn av dem som oppdro oss.» «Nå høres du ut som en advokat,» sa Steinar tørt. «Men så enkelt er det ikke. Du valgte juss fordi du liker orden og rettferdighet, ikke sant?» «Jo, det kan man si.» «Og jeg ble tømrer fordi jeg liker at ting er i vater. At de er bygd solid og riktig. Er ikke det to sider av samme sak?»
Håvard ble sittende og se på ham. Den observasjonen hadde han ikke ventet. Kanskje stakk arven dypere enn utseende og sykdommer. Kanskje formet den også hva de brydde seg om, uansett om de var oppdratt med Hegel eller med hammer.
«Vet du hva som er rarest?» Steinar snurret kaffekoppen mellom hendene. «Jeg har alltid følt at noe manglet. Jeg har en fantastisk kone og gode venner, men likevel. Som om ingen helt skjønte meg.» Håvard kjente en frysning nedover ryggen. «Jeg har kjent på det samme hele livet,» sa han lavt. «Jeg har alltid trodd at det skyldtes at jeg var en innadvendt akademiker. Men kanskje …» «Kanskje det var den andre halvdelen du savnet,» fullførte Steinar.
De ble sittende stille lenge. Kaffen var blitt kald, men ingen av dem brydde seg om det. Spørsmålet om hva som var biologi og hva som var oppdragelse, virket plutselig mindre viktig. Det viktigste var at de nå kunne finne ut av det sammen.
«Så,» sa Steinar til slutt. «Opera. Er det faktisk gøy, eller går du dit for å virke smart?» Håvard lo så høyt at folk ved nabobordet snudde seg. «Ærlig talt? Noen ganger sovner jeg. Men det får bli mellom oss.» «Visste det!» Steinar slo i bordet. «Neste gang du kommer til Ålesund, tar jeg deg med på sjøen. Ingen opera, bare bølger og torsk. Så får vi se om genene dine husker hvordan man sløyer en fisk.» «Det er en avtale. Men da blir du med meg i Operaen etterpå. Hvem vet, kanskje du har en skjult lidenskap for Wagner.»
Da de gikk ut av kafeen to timer senere, ble servitøren stående ved vinduet og se etter dem. To menn, den ene i dress og den andre i ullgenser, gikk bortover gata mot Rådhuset. De snakket i munnen på hverandre og gestikulerte med nøyaktig de samme bevegelsene. Ved fotgjengerfeltet stanset de, stakk hendene i lommene samtidig, kikket opp mot sola og nøs.