Talen på julebordet
Mateo hadde jobbet i et ingeniørfirma i Trondheim i bare tre måneder da invitasjonen til julebordet kom. Han hadde hørt om norske julebord før. Det skulle være pinnekjøtt, akevitt og lange kvelder, og alle skulle pynte seg.
En uke før festen kom kollegaen hans, Stian, bort til pulten hans med et alvorlig ansikt. «Du vet om tradisjonen, ikke sant? Den som er nyest i firmaet, må holde tale på julebordet.» «Tale? Foran alle sammen?» «Foran alle sammen. Minst fem minutter. Og den må være på norsk, selvfølgelig.»
Mateo sov dårlig den natta. Han snakket ganske godt norsk, men det var noe annet å stå foran seksti mennesker med et glass i hånda. Hva skulle han si? Hva syntes nordmenn egentlig var morsomt?
Hver kveld den uka satt han ved kjøkkenbordet og skrev. Han strøk ut halve talen og begynte på nytt. Han øvde foran speilet, og han øvde for katten. Katten gikk og la seg under sofaen. Han fortalte ingen om talen, fordi han ville at den skulle bli en overraskelse.
På onsdag var han så nervøs at han nesten ikke spiste lunsj. Kollegaen Per satte seg ved siden av ham i kantina. «Gleder du deg til fredag? Maten er alltid god, og ingen trenger å gjøre noe annet enn å spise og kose seg.» Mateo smilte stivt. Per var snill, tenkte han. Han ville bare at Mateo ikke skulle være nervøs. Fra den andre siden av kantina blunket Stian til ham.
Endelig kom fredagen. Festlokalet var pyntet med lys og granbar, og alle hadde på seg dress eller kjole. Etter hovedretten reiste Mateo seg og banket med kniven på glasset. Det ble helt stille. Stian så plutselig litt blek ut.
«Kjære kolleger. Da jeg kom til Trondheim i september, visste jeg tre ting om Norge. Det er kaldt, det er dyrt, og folk sier ikke hei på bussen.» Noen begynte å le. «Nå vet jeg mye mer. Jeg vet at man aldri tar den siste kaka på pauserommet. Man deler den i to, og så i to igjen, helt til det bare er smuler igjen.» Nå lo hele salen.
«Men det viktigste jeg har lært, er at dere tar imot nye folk, selv om dere ikke snakker så mye. Dere viser det på andre måter. Gunn lærte meg å gå på ski. Per lånte meg vinterdekk. Og Stian fortalte meg om den fine tradisjonen at den nyeste alltid holder tale. Tusen takk, Stian.»
Det ble stille et sekund. Så snudde alle seg mot Stian. Sjefen, Gunn, løftet øyenbrynene. «Hvilken tradisjon er det?» Stian ble rød i hele ansiktet. Han innrømmet at han hadde funnet på alt sammen. Det skulle bare være en spøk, og han hadde tenkt å si det til Mateo dagen etter. Men så hadde han glemt det.
Mateo sto med glasset i hånda og visste ikke om han skulle le eller gråte. Men Gunn begynte å klappe, og snart klappet hele salen. «Jeg synes det er en veldig god tradisjon. Fra i år av holder den nyeste tale på julebordet. Og Stian, du holder tale neste år, så du kan vise oss hvordan det skal gjøres.»
Resten av kvelden kom folk bort til Mateo for å skåle med ham. Sent på natta, da han tok på seg jakka for å gå hjem, kom Stian bort til ham. «Du, Mateo. Kan du hjelpe meg med talen min?»
O czym to jest: Mateo, three months into a job at an engineering firm in Trondheim, is told by a colleague that the newest employee must give a speech at the Christmas party. He prepares for a week, gives a warm and funny speech, and only then learns that the tradition was a joke.